Når jaktturen blir farlig

September 17, 2018

 

 

Er det farlig å jakte eller dra på en jakttur? I de fleste tilfeller ikke, men man skal alltid ha respekt for naturen og naturkreftene. Og når ekstremværet herjer som verst, ja da kan selv den mest erfarne jeger havne i farlige situasjoner.

 

 

For en del av oss ihuga fuglejegere er 10. september nærmest en hellig dato. For det er da fuglejakta starter her i Norge; jakten på rype, storfugl, orrfugl og jerpe. For oss fuglejegere er denne dagen omtrent som Julaften, 17. mai og bursdag på én og samme dag, og det er en dag som vi ser fram til i månedsvis. I år hadde jeg kjøpt et jaktkort på inatur.no «Småviltjakt på Gautefallheia» het tilbudet. Jeg gledet meg veldig til å jakte fugl i Norge igjen. Det var så lenge siden sist. I dagene før 10 september bøttet det ned med regn over Sørøst Norge. Enorme nedbørsmengder gjorde bekker om til elver og elver til floder. Brølende fossefall som i sommer bare hadde vært små, ynkelige bekker møtte meg på turen inn mot jaktterrenget. Men jeg var ved godt mot. Jeg hadde gummistøvler på og var mentalt forberedt på mye vann i terrenget. Klokken 06.30 begynte jeg oppstigningen i et bratt juv som ifølge kartet ledet opp til rypeterrenget. Stigningen var bratt, men jeg følte meg sterk i kroppen og, selv om jeg snart er 49 år gammel, klar for en full dag i felten. Jeg stusset likevel over at stien opp juvet gradvis ble mer og mer krevende å følge. Den minnet mer og mer om en ekstremsportløype framfor en sti inn til et jaktområde.

 

Etter en stund kom jeg til et klatretau som var spent fast mellom to trær over en skrå, bratt fjellhylle. Jeg trodde nesten ikke mine egne øyne! Det var første gangen jeg var blitt møtt av et klatretau på vei inn til jaktterrenget. Nå var jeg glad for at jeg ikke hadde med meg hund, for hvordan skulle den stakkaren ha klart å komme seg videre? For så vidt jeg vet er ikke hunder så veldig flinke til å bruke klatretau! Etter klatretauet fortsatte jeg oppover i juvet mens fossen brølte under meg. Plutselig stoppet stien. I følge kartet skulle jeg nå krysse elva og fortsette oppover juvet på den andre siden. Jeg så fort at å gjøre akkurat det ville være livsfarlig. Vannmassene skummet og fosset i juvet, og om jeg prøvde å krysse fossen ville jeg kunne ende i Draugens vold. Men jaktfeberen herjet i blodet og jeg kunne se slutten på juvet: - rypeterrenget var nå bare noen få hundre meter unna. Jeg bestemte meg for å forsøke å klatre i fjellsiden på østsiden av juvet for å komme opp på heia. Det gikk ganske greit i begynnelsen, men så ble det stupbratt. De glatte gummistøvlene mine mistet fotfeste, og jeg måtte klore meg fast i lyngen i fjellsiden for ikke å skli ned i juvet! Jeg kjente jeg ble svimmel, kjente at jeg holdt på å miste kontrollen. Noen sekunder var det som om tiden sto stille. På ren refleks begynte jeg plutselig å synge Salme 121 der jeg klorte meg fast i en lyng. «Jeg løfter mine øyne opp til fjellene, hvor skal min hjelp komme fra». Da jeg kom til «Han skal ingenlunde la din fot vakle, din vokter skal ingenlunde slumre» kjente jeg at jeg fikk ny kraft og styrke. Det føltes overnaturlig. Jeg klarte å ake meg på ryggen og baken bort fra det stupbratte, farlige partiet. Klarte å få skikkelig fotfeste under beina igjen, etter hvert også et godt og solid tak med hendene i greiner og kvister på veien nedover.

 

Jeg skjønte at jeg aldri ville klare å komme opp til rypeterrenget denne dagen, skjønte at jeg måtte slå retrett. Glad for at jeg fortsatt hadde livet i behold men med frynsete nerver begynte jeg nedstigningen fra juvet, samme vei som jeg hadde kommet opp. Da jeg kom til klatretauet måtte jeg rappellere ned fjellhylla, og det er første gang i livet at jeg har rappellert! Trygt nede ved bilen sendte jeg opp en stille takkebønn for at alt hadde gått bra. Jeg ble også sittende en stund i bilen og filosofere over hvor lett det er at våre pasjoner kan føre oss mennesker inn i livsfarlige situasjoner. Enten det er «need for speed» i en bil, på en sykkel, en snøscooter eller en vannscooter, eller det er jaktfeberen som herjer i blodet!

 

Da jeg kom til himmelrike

Etter å ha overlevd «Helvetesjuvet» nord for Skålbuvatnet, tok jeg meg en god og lang pause. Men dagen var fortsatt ung, og midt på dagen bestemte jeg meg for å prøve å ta meg inn i de lavereliggende delene av jaktterrenget fra Gautefall Skisenter. Godt oppe på heia fikk jeg øye på et skilt i det fjerne; Himmelrike, sto det på skiltet. Jeg kunne ikke annet enn å smile av dette. Etter den farlige opplevelsen tidligere på dagen, var det ikke vanskelig å se ironien i mitt møte med himmelrike. Himmelrike var pent og det mysset av blåbær der, men noe vilt så jeg ikke. Jeg fortsatte videre innover dalen fra Himmelrike i retning mot Helvetesjuvet. Men alt vannet gjorde det vanskelig å ta seg frem. Det var ikke bare snakk om å krysse bekker, men hele deltaer eller systemer av bekker som buktet seg som ormer i terrenget. Lengst inne i dalen kunne jeg se Skålbuvatnet igjen, stedet hvor bilen min sto parkert på morgenkvisten. En enslig orrhøne lettet idet jeg skulle krysse enda en bekk, men jeg var totalt uforberedt på at noe kunne hende, og fikk aldri avgitt noe skudd. Det var det eneste viltet jeg møtte den 10 september 2018.

1/6

 

 

Please reload

Siste innlegg:

March 13, 2020

November 17, 2019

Please reload