I disse dager er det 120 år siden det store vannskillet i norsk jakthistorie; Den 20. mai 1899 vedtok Stortinget en lov som fikk enorme konsekvenser for landets jegere, og som bidro sterkt til at forskjellene mellom fattige og rike, mellom de som var grunneiere og de som ikke var det, økte markant i Norge.
Tenk deg følgende; Det er 10. september og premieredagen for rypejakta. Du kjører over den vakre Hardangervidda i bilen din. Du ser et område som virker som en flott rypebiotop og du parkerer bilen i veikanten. Du tar med deg sekken din og børsa di og begir deg innover vidda. Du kjenner en utrolig frihetsfølelse fordi du vet du kan jakte akkurat hvor du vil, feller ryper hvor du selv vil. Et stykke inne på vidda møter du to andre rypejegere, og dere hilser vennlig på hverandre for dere møtes som likemenn, vel vitende om at dere alle tre har like mye rett til å jakte rype. Men for at dere ikke skal gå i beina på hverandre går du mot nord, mens de to andre går mot vest. Et lirypekull letter og du feller et par fugler. Du blir yr av glede! «Disse to rypene er mer enn nok for i dag», tenker du mens du smiler bredt og er beruset av jaktlykke.
Høres det ut som en utopi? Det er selvfølgelig en utopi per dags dato, men det hadde ikke behøvd å være det dersom Jaktloven av 20. mai 1899 ikke hadde blitt stemt igjennom i Stortinget. For det var ved innføringen av denne nye loven at prinsippet om at grunneieren har enerett på småviltjakten på sin eiendom ble innført. Før denne loven kom, hadde alle rett til å jakte småvilt i utmark så mye de ville, innenfor de fastsatte jakttidene for de ulike artene. Før 1899 var småviltjakten fri for alle, og slik hadde det vært i mer enn 1500 år, ja helt siden de første fedrene og mødrene våre kom til landet i Folkevandringstiden. I 1899 ble brorparten av norske jegere ved et pennestrøk fratatt en rettighet som for dem var en helt naturlig del av livet og en urgammel tradisjon; retten til matauke gjennom småviltjakt i utmark.
Stortingsrepresentantene i 1899, som i all hovedsak var selveiende bønder, rike kjøpmenn med store landeiendommer og embetsmenn, kuppet den 20. mai 1899 jaktretten til fordel for seg selv og sine etterkommere. Trolig så de på land som Storbritannia som forbilde, landet der hvor kongemakten, adelen og de rike landeierne hadde monopol på jakten. Men for mange av de fattige nordmennene på landsbygda var småviltjakten nærmest som en livsviktig ekstrajobb å regne. Jakten gav mat på bordet, og mange husmenn, arbeidsfolk og deres familier fikk langt trangere kår og mye mindre protein i kosten etter at de ikke lenger fikk lov til å fritt jakte småvilt. Tapet av jaktretten var trolig en av de viktigste push-faktorene i urbaniseringsprosessen i Norge på begynnelsen av 1900-tallet. De fattige ble presset fra landsbygda og inn til byene hvor de måtte ta seg jobber i den nye industrien som vokste frem. Mange tidligere jegere mistet nå det gode og frie livet de engang hadde levd, et liv i harmoni med og i pakt med naturen. De langsiktige konsekvensene av den nye jaktloven ble med andre ord formidable for mange.
Prinsippet om at grunneieren har enerett på jakten har blitt videreført i alle senere jaktlover og viltlover i Norge, helt fram til i dag. Jeg vil i dette innlegget skrive om to menn som på ulike måter ble berørt av den radikale og brutale lovendringen som kom i 1899 og benytte dem som eksempler. Det første eksemplet er min tippoldefar Ernst Gabriel Pettersen som levde fra 1866 til 1960. Det andre eksemplet er min læremester i jakt Olaf Sverre Klepland, som levde fra 1906 til 1991.
Ernst Gabriel Pettersen (Pettersson)
Ernst ble født i 1866 og var sønn av Kong Karl 15. sin hoffjeger på Djurgården ved Stockholm, en mann ved navn Pehr Anton Pettersson. Ernst vokste derfor opp med jakt og fangst som en helt naturlig del av hverdagslivet. I 1888 innvandret han til Norge, og i 1895 giftet han seg med en norsk kvinne som het Ingeborg Marie Pedersdatter Salvesen. Ernst var ingen rik bonde eller grunneier, for i kirkeboken til Holt fra 1895 står det at han var «veivirker» eller veiarbeider av yrke. Vi vet også at han arbeidet som smed i forbindelse med utbyggingen av Sørlandsbanen. Omkring århundreskiftet bodde han og familien hans i Fyresdal hvor jaktmulighetene var svært gode, men i 1899 mistet han som så mange andre retten til fri jakt på småvilt, en viktig proteinkilde for hans stadig voksende barneflokk. Ekteparet fikk nemlig hele åtte barn, så det ble etterhvert mange munner å mette. Kanskje tapet av retten til å felle storfugl, orrfugl, rype, hare og annet småvilt var en medvirkende årsak til at han en gang tidlig på 1900-tallet flyttet fra Fyresdal med sin familie, til Østerå utenfor Tvedestrand? For da den frie småviltjakten og snarefangsten på land ble slutt, ble jakten på sjøen etter alker, ender og annen sjøfugl redningen for mange. Denne jakten var fortsatt fri, for på sjøen fantes det ingen grunneier som hadde enerett på jakten. Det er liten tvil om at i første halvdel av 1900-tallet ble jakten på sjøen, og spesielt alkejakten, den nye store folkejakten for småkårsfolk på Sørlandet. Og det er lett å tenke seg hvordan Ernst både titt og ofte kom med båten sin hjem til huset like ved fjorden på Østerå, og at der var nyskutte alker og ender i båten hans. Han døde i 1960, 94 år gammel, men mange av hans etterkommere er ivrige jegere den dag i dag.
Olaf Sverre Klepland
Olaf ble født i Kristiansand i 1906, 7 år etter at jaktloven av 1899 trådte i kraft. Men til langt ut på 1900-tallet var det mange som så gjennom fingrene med at folk jaktet småvilt i utmark. Den «nye» jaktloven favoriserte de rike mente mange, og den folkelige motstanden mot loven var fortsatt stor mange steder. Siden Olaf sine foreldre ikke var grunneiere hadde heller ikke de noen jaktrettigheter lenger. Men Olaf sine besteforeldre bodde på Gimlevang, ikke langt fra Jegersberg utenfor Kristiansand, og det var hos disse at han oppbevarte sine våpen som han jaktet med i skogene nordøst for byen. Trolig hadde bestefaren jaktet lovlig i disse områdene før 1899, så familien mente vel at de hadde en slags hevd på dette. Olaf elsket å jakte stokkender i Jegersbergvannet, i Tretjonn på Gimlekollen og i Gillsvannet. Og om våren var det spilljakt på tiur, for det fantes mange gode spillplasser for storfugl rett utenfor Kristiansand på den tiden; På Havsåsen, ved Grostøl og ikke minst ved Glattetrevannet. Harejakt med Dunker, som en av jaktkameratene hans hadde, var imidlertid favorittjakten hans. Men selv om det meste av jakten som Olaf og kameratene hans bedrev i prinsippet var ulovlig, fikk de aldri noen bot eller fengselsstraff for å jakte, noe som tyder på at politiet mange steder ikke alltid ivret like sterkt etter å håndheve den nye jaktloven. Men den som disse guttene fryktet aller mest var oberstløytnant Charles Valentin Omdal, godseieren på Gimle Gård. Han patruljerte nemlig jevnlig skogene nordøst for Kristiansand til hest på jakt etter krypskyttere. Faktum var at han ville ha all jakten i disse skogene for seg selv, for han var selv en ivrig jeger. Det har blitt fortalt at Omdal en gang tok en krypskytter på fersken, og at han tok den unge, ikke-navngitte gutten i privat arrest. Oberstløytnanten tok fangen med seg til Gimle gård og bandt ham fast inne i et av de mange uthusene på gården, for han ville mishandle ham med den beryktede ridepisken sin. Men da skal kona hans, Ingierta, ha grepet inn og satt en stopper for den planlagte piskingen. «Charles var en stor drittsekk», fortale Olaf Klepland meg en gang på 1980-tallet. «Men kona hans var veldig snill og grei». Selv om mange av de unge jegerne som jaktet ulovlig var kristne, hadde de tilsynelatende få betenkeligheter med dette. De støttet seg på Salme 50 vers 10 og 11 hvor det sto følgende: «For meg (Herren) tilhører alle dyr i skogen, dyrene på fjellene i tusentall. Jeg kjenner alle fjellenes fugler, og alt som rører seg på marken, er mitt». Viltet tilhørte Herren, mente de unge jegerne i Kristiansand. Det tilhørte ikke den rike og mektige godseieren som med loven i hånd gjorde krav på dem! De unge jegerne var også sterkt inspirert av de nordamerikanske indianernes syn på naturen; For hvem kunne egentlig eie naturen? Hvem kunne eie bekkene, elvene, fjellene, blomstene, fuglene, de ville dyrene, ja alt det flotte og vakre som Gud hadde skapt? I deres verden ble derfor slike personer som Charles Valentin Omdal selve legemliggjøringen av alt som var ondt og unaturlig, et slags levende symbol på undertrykkelse og urettferdighet. Og ikke bare hadde mannen et navn som en engelsk lord. Han hadde også arrogansen og nedlatenheten til en slik en! Nå er de selvsagt begge døde for mange år siden, både Klepland og Omdal, både den fattige jegeren og den rike grunneieren. - Vi får vel bare håpe at de ikke møtes igjen et sted på de evige jaktmarker!
Jaktloven av 20. mai 1899 fikk som nevnt store konsekvenser for veldig mange mennesker. Siden dette har jegeren alltid måttet stå med lua i hånden overfor grunneieren for å få lov til å jakte, og har i de fleste tilfeller måttet betale for å få tilgang til småviltjakt. Det finnes også mange grunneiere som er imot jakt, og der er veldig mange privateide utmarksarealer i Norge hvor det av ulike årsaker ikke jaktes småvilt i det hele tatt. Jeg er enig med dem som sier at det ikke nødvendigvis er naturgitt eller hugget i stein at småviltjakten i Norge for evig og alltid skal tilhøre de rike grunneierne. Kan det finnes andre måter å forvalte småviltjakten i Norge på? Det er uansett trist å høre at de fleste forventningsfulle unge som tar jegerprøven i dag, ikke får muligheten til å jakte det første året de er jegere, nettopp fordi grunneierne ikke vil slippe dem til.
