Skyt flere leirduer!

July 12, 2020

 

Mange jegere kan tjene på å skyte flere leirduer, enten det skjer privat eller på skytebanen. Hagleentusiaster kan deles inn i tre kategorier; jegere, sportsskyttere og de som er en kombinasjon av disse to. En del jegere kvier seg for å besøke leirduebanen, fordi de da som regel må skyte sammen med de «proffe» sportsskytterne. Du vet, de som har Perazzi, Krieghoff eller Rizzini bak på skytevestene sine, og tilsvarende kostbare våpen i hendene! Og det er vel kanskje ikke så mange rendyrkede jegere som kan matche sportsskytterne på leirduebanen, siden mange av de sistnevnte trener der hver eneste uke. Men når man reiser på leirduebanen så kan det være til hjelp å tenke at det kun er én person som du skal konkurrere mot; nemlig seg selv. Banen gir deg faktisk en helt unik mulighet til å prøve deg fram, til å teste og til å eksperimentere. Dette på en måte som ikke er mulig når man er på jakt fordi man da må sette viltet i sentrum. Når du skyter leirduer blir du godt kjent med ditt eget våpen og med dine egne skyteferdigheter, eller eventuell mangel på disse! Leirdueskyting gir deg muligheten til å stikke fingeren i jorden og til å være ærlig med deg selv når det gjelder dine ferdigheter, samtidig som det er slik at all trening forbedrer ferdigheter. For jo mere du skyter, jo bedre vil du bli. Hjernen din, inklusive underbevisstheten, vil arbeide for å finne løsninger slik at du over tid vil treffe bedre. Etter hvert vil skytingen din bli mer intuitiv, og du vil treffe flere av leirduene som blir presentert. Det har blitt hevdet at en god jeger bør treffe minst halvparten av leirduene på banen. Det er et mål å sette seg som bør være overkommelig for de aller fleste, litt avhengig av hva slags bane man skyter på. Men de fleste norske jegere vil nok sannsynligvis ha en høyere treffprosent på trap-banen enn på sporting-banen, hvor skytingen kan være mere krevende, og hvor det ofte presenteres doble duer. Det er også en kjent sak at mange jegere opplever at de treffer bedre på jakt enn på leirduebanen, og av den grunn misliker eller unnlater å prioritere besøk på banen. Årsaken til det kan være at leirduer som oftest har vesentlig høyere fart enn fuglevilt, spesielt når vi snakker om fugl i oppflukt. Også ender, gjess, duer og fasaner i flukt har lavere fart enn en leirdue på skytebanen, noe man ikke bør glemme når jakta starter. Det regnes med andre ord som vanskeligere å treffe en leirdue enn en fugl i flukt! For skyting på både leirduer og fuglevilt gjelder det for øvrig å ha øynene på det målet man skal treffe, ikke på våpenet. Og når man skyter med hagle så skal man som kjent bare peke, ikke sikte. Kinnet skal være klistret til kolben. Og for de aller fleste lønner det seg utvilsomt å skyte med begge øynene åpne.

 

Trap, Sporting og Skeet

Det finnes som kjent tre disipliner innenfor sportskyting med hagle; Trap, eller Jegertrap som det også kalles, Sporting og Skeet. Alle disse har sitt opphav i hagleskytingens «hjemland» England, men Skeet forbindes nok mest med USA, hvor det er en populær disiplin. I Norge er som kjent Jegertrap det vanligste. I England på slutten av 1800 hadde man en kasse eller felle med levende duer som man slapp ut foran skytteren, derav ordet «trap». Skyting på trapbanen er det som best simulerer skyting på ryper og skogsfugl som letter fra bakken, selv om leirduen farer av gårde vesentlig fortere enn disse. Dersom man primært jakter hønsefugl kan skyting på trapbanen være den beste treningen før jaktsesongen starter. Her skyter man også som regel bare ett skudd om gangen. For de første skuddene på trapbanen foretrekker jeg somregel å ha hagla montert til skulderen før jeg roper på dua, sålkalt «gun-up», som engelskmennene kaller det. Etter hvert som man treffer bedre og blir varmere i trøya kan man forsøke å skyte «gun-down», det vil si at man holder hagla lavere og kaster den til skulderen i det man ser dua. Da kan det være lettere å få mere fart på, og bedre sving i hagla.  I de senere år har også Sporting blitt  populært i Norge og flere slike baner har dukket opp. Til forskjell fra Jegertrap hvor alle duene kommer fra samme utgangspunkt, finnes det i Sporting 8 ulike stasjoner eller tårn som leirduene kastes ut fra. Her får man i tillegg til trap-skudd også bryne seg på motskudd, sideskudd, samt fallende og skrånende duer. Sporting ble utviklet av de eksklusive hagleprodusentene og deres skyteinstruktører i England på slutten av 1800-tallet, da de ville simulere ulike fuglesituasjoner for sine velstående kunder. Dersom man jakter ender, ringduer, gjess eller fasaner kan trening på sportingbanen utvilsomt være det som gir mest valuta for pengene. Den motgående dua fra stasjon seks, simulerer den mest typiske fuglesituasjonen på fasanjakt; et høyt motskudd. Den fallende dua fra stasjon en, simulerer krikkender som lander i et tjern under kveldstrekket. Derfor kalles også denne dua for «teal» eller «dropping teal» på engelsk. Sideskuddene fra venstre mot høyre og motsatt, fra henholdsvis stasjon to og åtte simulerer situasjoner som man kan møte ved en rekke former for fuglejakt, både duejakt, rypejakt, skogsfugljakt og andejakt. Men opprinnelig var det skuddsituasjoner ved drivjakt på «grouse», de brune rypene i Nordengland og Skottland, som ble forsøkt simulert ved hjelp av disse stasjonene. Disiplinen Skeet ble etter hvert en videreføring av dette. Skeetbaner finnes det færre av i Norge, sammenlignet med trap og sporting baner, og de som finnes er ikke alltid så lett tilgjengelige for jegere flest. I Skeet skyter man gjerne dubléer fra to tårn som er plassert rett overfor hverandre, på motsatt side av skytebanen. Jeg har ennå til gode å prøve Skeet, men det er noe jeg virkelig har lyst til å prøve, for mange mener at det er fantastisk trening med hagla!

 

 

Please reload

Siste innlegg:

March 13, 2020

Please reload