Når oktober kommer, blir rypejakten ofte vanskeligere. Kullene er gjerne spredt, eller så har fuglene begynt å flokke seg for vinteren. Det er ikke alltid at oktoberjakt på rype byr på den helt store fangsten. Men for oss som jakter rype på ulike «fellesarealer» i Agder fylke, spiller det ikke så stor rolle. For vi har uansett en bag limit på én eller to ryper per jeger per dag, avhengig av hvor vi jakter. Når oktober kommer, så har rypene blitt hvitere i fjærdrakten, for de er i ferd med å bli klare for vinteren. Og hvis det kommer snø i oktober, så er rypene ofte å finne i snøen eller i snøkanten. Naturlig nok, så vil fuglene alltid søke til steder som vil gi best mulig kamuflasje i forhold til fjærdrakten.
Den 4. oktober reiste jeg igjen opp til Setesdal vesthei for å forsøke å finne oktober rypa. Kontrastene til vår drømmedag i fjellet den 24. september kunne omtrent ikke ha vært større. Denne dagen var det lavtrykk, det var surt og det blåste friskt. De kom mange regnbyger utover dagen, og tidvis pisket regnværet meg i ansiktet. Men jeg var godt skodd og godt kledd for turen med både ullundertøy, ullgenser og vanntett jakke! Jeg startet jakten klokka 8, men de første fem timene så jeg ingen ryper, til tross for at jeg var i samme område hvor det formelig krydde av liryper for bare 10 dager siden.
Tidlig på ettermiddagen støtte jeg endelig på et lite kull med tre liryper som satt i et ganske tett kjerr lavt i terrenget. Beretta én gikk til skuldra, to skudd smalt, og den ene av rypene styrtet mot bakken. Problemet var bare det at jeg ikke kunne se hvor den landet fordi det var så tett vegetasjon mellom meg og fuglen. Jeg lette, og jeg lette. Fant flere fjær fra fuglen, men jeg kunne ikke finne rypa. Jeg bet meg i leppa over at jeg ikke hadde noen fuglehund med meg som kunne finne fuglen. Den gnagende følelsen jeg fikk mens jeg gikk der og lette ble bare verre og verre. Jeg visste at jeg hadde truffet godt, men hadde jeg truffet godt nok? Eller var fuglen bare skadeskutt? «Vil jeg virkelig meg selv så vondt som dette?» tenkte jeg, mens jeg trålet området, tilsynelatende forgjeves.
Så kom jeg til å tenke på en kjent sangtekst som sier «Ikke en spurv til jorden uten at Gud det vet». Det må jo gjelde ryper også tenkte jeg, og bestemte meg for å sende opp en bønn til Gud om hjelp til å finne rypa. «Nå blir jeg her til jeg finner den», sa jeg til meg selv. Jeg fortsatte med å saumfare området i flere minutter til, og plutselig, mellom to lyng tuer skimtet jeg noe grått. Jeg nærmet meg forsiktig og så at det var rypa som lå der, bare 25 meter fra skuddplassen. Den lå i et lite søkk, og den gråspettede ryggen gjorde at den så akkurat ut som en liten stein. Og, jeg hadde sikkert gått forbi den flere ganger allerede, uten å se den. Jeg kikket på klokka og registrerte at det var gått over en halv time fra skuddene falt, til jeg endelig sto der med oktoberrypa i hånden!
