Det er ikke alltid at det går helt etter planen når man er på jakt, og i dette blogginnlegget vil jeg by litt på meg selv og fortelle om noen morsomme og/eller pinlige episoder som jeg har opplevd i løpet av mitt liv som jeger. Som tenåring jaktet jeg mye, først og fremst etter ender og ringduer. Men da jegerprøven ble innført på begynnelsen av 90-tallet, ble det brått stopp. Tore ble urban og koste seg med kaffe latte og med besøk på de mange flotte restaurantene vi hadde i Kristiansand på den tiden. Men i 2001 fikk jeg endelig tatt Jegerprøven, og av alle steder så var det i Vennesla. Og dermed kunne jeg kjøpe meg egne våpen og begynne å jakte lovlig igjen. Jeg skjøt flere ender høsten 2001, og i august 2002 felte jeg min første rådyrbukk. Noen uker senere falt den første rypa, en fjellrype i Skjåk Almenning, hvor jeg jaktet med min far.
Telefon-tabben
Og det var på den turen at telefon-tabben skjedde. Vi hadde jaktet i to av tre dager uten å finne rypene og optimismen var sterkt dalende. Min far, som jobbet med å selge fyringsolje over telefon på den tiden, hadde jobbtelefonen sin med seg på turen vår. Han hadde ikke fått en eneste telefon på nesten to dager, ja faktisk så hadde vi glemt hele telefonen, men mens vi labber over en myr, så skjer det plutselig. Telefonen hans ringer, og den ringer høyt! I samme øyeblikk eksploderer det i lyngen foran oss og et svært kull på 10-12 liryper tar til vingene. Jeg blir så overrasket og forfjamset at det jo bare må gå galt. Når hagla endelig kommer til skulderen, så bommer jeg på fuglen med god margin. Fortvilet registrerer jeg at den beste sjansen jeg har hatt på to dager akkurat har gått i vasken! Men heldigvis så har Vår Herre en trøstepremie til meg. På kvelden den tredje dagen ser jeg en fjellrype langt unna som hopper opp på en stor stein. Jeg åler meg langs bakken til jeg er på skuddhold av rypa, og klarer til slutt å felle den, - min første rype.
Den første fasanjakten
Helt siden jeg som ung bodde i Uppsala i 91/92, og beskuet de flotte fasanene som trippet rundt på jordene der, hadde jeg hatt en drøm om å prøve meg på fasanjakt. Ja, jeg hang sågar opp et bilde av en fasan på veggen i det lille rommet som jeg leide det året. Ti år senere, høsten 2002, snublet jeg tilfeldigvis over en annonse på nettet; En gjeng fra Stavanger som kalte seg for GS-klubben (Jeg vet fortsatt ikke hva slags klubb det var, eller hva GS står for) skulle arrangere en fasanjakt på Stensgaard på Nordlangeland i begynnelsen av desember. I annonsen sto det at det var noen få ledige plasser, så frimodig som jeg var meldte meg på, uten egentlig å vite hva jeg gikk til. På den tiden var jeg fullstendig grønn når det gjaldt fasanjakt. Jeg ante virkelig ikke hva slags regler som gjaldt eller hvordan man skulle oppføre seg på en slik jakt. Hva det vil si å jakte med litt stil, det hadde jeg absolutt ingen formening om. Derfor stilte jeg opp i tunge klumpete fjellstøvler, samt med en hatt på hodet som nok ville ha passet bedre på Svalbard enn i Danmark! På denne jakten ble det skutt mange skudd, - og felt få fugler. For jeg var ikke den eneste nordmannen som var på fasanjakt i Danmark for første gang. De tomme patronhylsene som det sto «Nitedals» på, lå strødd omkring på bakken rundt meg. «Ikke noe problem» tenkte jeg i mitt enfold. «Her går det jo folk rundt og plukker dem opp etter oss!». Etter jakten var vi samlet til middag, og til min store skrekk og gru ble det delt ut bøter til dem som hadde glemt å plukke opp de brukte patronhylsene etter seg. Jeg hadde forsøplet desidert mest, og fikk derfor den største boten. Boten skulle betales i form av patroner, og den skulle betales til de danske jegerne som ledet jaktdagen. Fy Søren som jeg skammet meg! Og det faktum at jeg arbeidet som pastor på den tiden, gjorde ikke akkurat den skamfølelsen noe mindre. Og for å toppe det hele, så satt jeg under middagen plassert rett foran et stort bilde av Jesus som hang på veggen bak meg. Men alt dette til tross, - det var på denne jakten at jeg felte min første fasan. Og den har fått navnet Fredrik og har sin faste plass på peishylla i stua. Der står den, om den da ikke er ute og lufter seg litt!
Gammel jegermarsj
Etter at jeg hadde tatt Jegerprøven i 2001 fikk jeg lov til å jakte ender og gjess hos en grunneier ved Topdalselva på Tveit i Kristiansand. Så en fin og lun kveld tidlig på høsten rigget jeg meg til med kamuflasje og lokkefugler på et jorde ved elva. Jeg tok fram andelokken min, og begynte å gakke i vei i håp om å lokke til meg en stokkand eller to i forbindelse med kveldstrekket. Og rett som det var så dukket det opp et par stokkender som begynte å sirkle rundt lokkefuglene mine. «I kveld blir det fangst!», tenkte jeg selvsikkert, og gjorde meg klar til å skyte. Akkurat da hører jeg trommevirvler, og så hører jeg til min store forskrekkelse tonene fra Gammel jegermarsj klinge oppover langs elva. Jeg er jo selv en gammel korps-musikant og har spilt Gammel jegermarsj hundrevis av ganger, så dette var ikke til å ta feil av. Det var Gammel jegermarsj som jeg hørte! Endene ble selvsagt skremt på grunn av all lyden, og de flakset av gårde. «Der fløy den middagen», tenkte jeg mens jeg så endene mine forsvinne i horisonten. Men hva var det egentlig som hadde skjedd? Den eneste logiske forklaringen må være at det var Tveit Union Musikkorps som var ute og marsjerte eller øvde. Akkurat denne kvelden spilte de Gammel jegermarsj, og lyden bar veldig godt oppover langs elva!
Rypejakt med buksene nede
Høsten 2006 begynte jeg å jobbe som lærer ved KVS-Bygland i Setesdalen. Jeg jobbet primært som engelsklærer, men det første året fikk jeg også tildelt en liten 14% stilling som naturbrukslærer. Det betød at jeg fikk være med naturbrukslæreren og naturbrukselevene inn på heia da fuglejakten startet den 10. september, - og det med full lektorlønn! Vi reiste inn til Grøesbu om ettermiddagen den 10., men det ble lite tid til jakt før mørket falt på. Men om morgenen den 11. september sto vi alle tidlig opp. Både lærere og elever kjente jaktfeberen herje, og forventningene til hva dagen ville bringe var høye. Vi delte oss inn i to grupper, og jeg skulle jakte sammen med to av guttene, Jaran og Jørund. Ikke så langt fra hytta så kom vil til ei lita tjønn. De to elevene gikk på høyre side av tjønna mens jeg gikk på venstre. Da flyr det opp et lite rypekull foran meg, og det smeller fra hagla mi. Ei rype fra årets produksjon går i bakken, men jeg gir den et fangstskudd for å være helt sikker. Riktig så fornøyd med den gode starten på dagen henger jeg rypa i livreima mi. Den er ikke veldig stor og tung, men den skal vise seg å være tung nok. For etter noen hundre meters videre gange ryker plutselig beltespenna på livreima mi og jaktbuksene mine havner nede på knærne! Buksa mi er nemlig minst to nummer for stor, for den er kjøpt på en outlet-butikk i Sverige for en billig penge. Jeg har rett og slett ikke noe annet valg enn å blåse retrett. Og mens jeg tviholder på buksa med begge hendene, stabber jeg slukøret tilbake til Grøesbu hytta.
En hodeløs høne
For noen år tilbake ble jeg invitert med på jakt hos noen venner som eier en gård i Nordjylland. Det var også to andre nordmenn invitert med på jakt denne dagen, ja vi var vel omtrent halvparten nordmenn og halvparten dansker. Før vi begynte å jakte, gikk grunneieren igjennom jaktreglene for dagen; Han ønsket at vi skulle spare fasanhønene sa han, siden de jo er disse som legger egg og som står for neste års produksjon av fasaner. Jada, nikket jeg ivrig. Det må vel gå greit! Men den gang ei. Vi har omtrent ikke begynt å jakte før et par fasaner letter fra en remisse og forsøker å fly forbi oss på venstre flanke, og det i en rasende fart. Instinktivt kaster jeg hagla til skulderen, og i det fuglene fyker forbi oss går skuddet. Jeg tror at jeg skyter på en fasanhane, men trøste og bære, det skal vise seg å være en lys fasanhøne som tumler i bakken! Og når jeg nærmer meg den skutte fuglen, så synes jeg at den ser så rar ut, det er liksom noe som mangler. Jeg bøyer meg ned for å ta den opp, og ser med en gang at det her er snakk om en veldig veldig død fugl, og at det er hodet til fuglen som er borte. Ting går fra vondt til verre; ikke bare har jeg skutt feil fugl, men jeg har også skutt den på kloss hold, slik at hodet har forsvunnet. I ettertid har jeg skjønt at fuglens hode må ha blitt truffet av forladningen til patronen, som på den patronen som jeg skjøt med var av plast. Den hodeløse høna ble min første og eneste fangst denne dagen. Og det er kanskje tilfeldig, men jeg har ikke vært på jakt på dette stedet siden!
