Etter en egentlig ganske så begredelig start på jakten i 2018, var det herlig å komme til Danmark fredag 26. oktober. Faktum er at jeg fram til denne datoen ikke hadde felt et eneste vilt denne sesongen! Det er svært uvanlig for meg, som vanligvis feller opp mot 50 fuglevilt i året. Ikke siden 1990-tallet har første del av jaktsesongen vært så mager for min del som i år. Været har definitivt ikke vært på jegernes side. Mange, inkludert undertegnede, har slitt med å i det hele tatt komme inn til terrengene sine, mens andre har vært heldigere med været og skutt over 30 ryper i løpet av et par dager. Den dystre statistikken min endret seg heldigvis fort da jeg kom ned til Danmark, for der finnes det alltid rikelig med fuglevilt.
Krikkand bonanza hos Bjørn
Bjørn Nielsen (bnjagt87@gmail.com) er en svært trivelig ung dansk jeger og jakttilbyder som bor nær Skærbæk i Tønder Kommune. Bjørn sine jaktområder ligger ut mot havet i vest, tett på Vadehavet Nasjonalpark. I dette viltrike området tilbyr Bjørn jakt på ulike typer fuglevilt. I fjor var Marianne og jeg på rapphønsjakt med ham, men i år ville jeg prøve det gode andetrekket som Bjørn snakket så varmt om i fjor. Like før klokka 5 på ettermiddagen svingte jeg inn på Hedebovej 33 som er Bjørn sin base. Bjørn kom smilende imot meg og spurte om jeg hadde lyst til å forsøke å skyte en bekkasin før andejakten. Men med bomskuddene på bekkasiner fra jakten i fjor friskt i minne, takket jeg høflig nei til tilbudet hans. «Dere nordmenn klarer ikke å skyde bekkasiner, dere klarer slett ikke å ramme dem!» sa Bjørn og lo. «Om jeg klarer å skyte et par ender i kveld er jeg fornøyd» repliserte jeg. Da jeg like etterpå spurte Bjørn om hvor mange patroner jeg burde ha med på trekket fikk jeg et aldri så lite sjokk; «Ta med minst 75 patroner i kveld» svarte Bjørn. «Aller helst 100». «Det er ikke uvanlig at 4 jegere skyter 60 krikkender på en kveld». «Hittil i år har vi skutt over 1200 krikkender – og vi er bare halvveis i jaktesongen».
Endene kommer!
Vi ankom jaktterrenget omkring 18.00 og Bjørn la ut fòr til endene. «De kan spise 100 kilo fòr i døgnet» forklarte han. «Det finnes tusenvis av villender her». Da mørket falt på plasserte Bjørn og jeg oss på bakken foran dammen. Vi satt helt nede på bakken så ikke fuglene skulle se silhuettene våre, og jeg var glad for at jeg hadde Gore-Tex bukse og ullundertøy på, for bakken var alt annet enn tørr. Mens vi satt der passerte titusenvis av gjess omtrent 100 meter over hodene våre på sin vei mot Vadehavet. Det var en flott naturopplevelse å se slike enorme mengder med gjess, selv om kaklingen deres bråkte voldsomt. Snart kom de første krikkendene vinglende inn mot dammen vår i høy fart. Som små raketter kom de fra alle kanter. I halvmørke så vi dem som sorte silhuetter mot den nydelige blå-lilla himmelen i det åpne landskapet. Det smalt tett fra haglene våre, og mange ender måtte bite i støvet. En fin doublè i begynnelsen av trekket ble det også. Det fantastiske trekket varte i omtrent en time. Det var action hele tiden og adrenalin-nivået var høyt! I Danmark har man kun lov til å jakte 1 ½ time etter solnedgang, så klokka 19.20 avbrøt vi jakten og begynte jobben med å samle opp alle de skutte endene – en jobb som tok omtrent én time. Bjørn sin gule labrador retriever tispe Nelly gjorde en formidabel innsats med å finne mange av endene, - hun var utvilsomt kveldens store heltinne! Omkring 30 krikkender og én brunnakke ble samlet inn, men Bjørn ville ut neste morgen og samle inn flere som vi kunne ha oversett i mørket. Til sammen brukte Bjørn og jeg over 100 skudd denne kvelden. Og han fikk rett – det var lurt å ta med seg mange patroner!
Krikkand – et attraktivt jaktobjekt
Krikkanden (Anas crecca) er vår minste gressand, og den er mer vanlig i syd-Skandinavia enn den er i Norge. Den er omtrent halvparten så stor som sin fetter stokkanden, og veier rundt 600 gram. En andrik i høstdrakt er en svært vakker fugl med rødbrunt hode og en grønn stripe fra øynene og bak i nakken. Vingespeilet er grønt, i motsetning til stokkanden som har et blått vingespeil. Andriken har også vakre kremgule fjær på undersiden av stjerten mens den ellers har mye lysegrå fjær. Den er med andre ord en ganske så fargerik og prangende herremann sammenlignet med den mer anonyme, gråbrune hunnen. Helt siden jeg var tenåring har jeg hatt et ønske om å jakte krikkender. Jeg husker at min læremester når det gjelder jakt, Olaf Klepland, skjøt en krikkand i Gillsvannet i Kristiansand tidlig på 1980-tallet. Det må ha gjort et sterkt inntrykk, for etter dette har krikkand alltid stått høyt på ønskelisten. Selv har jeg aldri felt noen krikkender i Norge, men på Klitgaard i Nordjylland felte jeg fem stykker i september 2012, og et par stykker til på samme sted året etter. Jeg tenkte den gang at det var et fantastisk resultat. Nå har vi fryseren full av krikkender og ser frem til mange gode viltmiddager i høst. For krikkand har nemlig ord på seg for å smake enda bedre enn stokkand!
Comments